cv
BODIL FURU
 
contacthomework
text
Cutting away
 
 
 
My ambience is about the relation between utopism and determination, between individuals and the collective, or put more simply; about Living. This overwhelming subject, with distinct political and religious overtones, is so firmly earthed by Bodil Furu, that it is turned into good art. This is not an easy thing to pull off.
 
All the productions of Bodil Furu have a free-spirited and at the same time respectful approach to the aspects of reality she is working on. Maybe this is why her interview objects appear with such clarity and potency. You can see it in 6 x 17 (2004), where six 17-year olds struggle with the balance between being themselves and being like everyone else. Or in Kabul Ping Pong (2004) ,
an experimental documentary from Afghanistan, where the single voices are woven together to form a crucial question: How is democracy possible if no trust exists between individuals?
 
Formally My Ambience gives proof of Furu´s advanced technical skills. Handling space and time in a dual channel projection is very challenging, but through this Furu succeeds in avoiding the most common clichés of the portrait documentary genre, opening up for a more complex orchestration of the visual form. The double image, the soundtrack and the excellent editing, encloses the interview objects in a rhythm, which offers justice to the ambiguity of their appearance and statements. The images are not perceived as existing side by side – to use Fatima Suslus precise description of how Norwegians live their lives – but together as one.
 
In western art there is an attraction towards new aesthetics. The quest for a unique and undiscovered formal language has been an important force in modern art. In this race for individual expressions, the common issues and sides of reality are less interesting. Instead reality is isolated, quoted, exaggerated, staged or turned into a self-critical form. Furu counters by showing what others discard; the banal, the common and the politically correct. She lets the well-spoken Fatima Suslu puncture our expectations and prejudice related to immigrants and fundamentalism. She dwells on insecurity and clumsiness, dull pauses as well as difficult questions about life, death and responsibility.
 
The artist role is about selection, says an ageing John Baldessari in an interview with Doug Aitken.
A main feature of Bodil Furu´s art practise is her ability to cut away, and thereby liberate herself from, esthetical conventions and conceptions of what art must be like.
 
Marit Paasche
 
 
 
1 Kabul Ping Pong was made in collaboration with Beate Petersen.
2 See the text “Upside down, boy you turn me. Inside out. Round and round.” by the Norwegian artist Beathe C. Rønning.
3 Broken Screen – Expanding the Image, Breaking the Narrative, Doug Aitken, D.A.P., 2006.
 
 
BALLADE4th Ars Baltica...AftenpostenOperautsmykking
Text's in Norwegian
 
 
 
Arbeidsmonument
Tone Hansen
 
Hvordan former arbeidet kroppen gjennom et langt liv? Hvilken fortelling ligger i den innlærte rutinen? Hva kan en bygning fortelle, en gammel teknologi avsløre?
 
Opera er filmet rett i etterkant av at staben har forlatt Folketaterbygningens største arbeidsplass. Den Norske Opera er i flytteprosess. Bodil Furu går med sitt kamerateam inn i siste fase i Folketeaterets operahistorie for å dokumentere det historiske oppbruddet. Det narrative elementet  i Opera er arbeidernes og arbeidets handlingsmønster. Deres bevegelser og handlinger i samspill med den store maskinen som utgjør en operascene, danner grunnlaget for hva Furus kamera fanger opp. Den delvis ribbede scenen med de praktiske rommene, heisene og de manuelle tausystemene blir en siste gang gjort operativ og lyssatt for en siste forestilling.
 
Handlingsmønster/habitus
I Opera er scenearbeidere bedt om å spille ut sine arbeidsrutiner i ulike scener. Arbeiderne spiller ut sin habitus i filmen. Begrepet har blitt utviklet og flittig brukt av den franske sosiologen og filosofen Pierre Bourdieu. Det som ligger i en innlært bevegelse, en måte å bevege seg på, settes i sammenheng i bruken av begrepet habitus. Her er det snakk om innlærte handlingsmønstre som vi ikke nødvendigvis er klar over i handlingsøyeblikket, og som har oppstått på grunn av sosiale og økonomiske forhold.
Arbeid går raskt unna når rutinene er innlært. Hver har sin måte å for eksempel knytte et sceneteppe til bommen som skal trekke teppet opp. Hver bevegelse kan utføres i stillhet når alle i teamet vet hva som skal gjøres. Et annet eksempel er scenen der en overvåkningsskjerm ikke virker. Den er essensiell for kommunikasjonen mellom snorloftet og scenen. Rutinert klatrer scenearbeideren opp på gelenderet for å rekke opp til skjermen og gi den det kakket i siden som skal til for at bildet kommer tilbake. Det er 10 meter ned til scenen. Kommunikasjonen gjenoppstår.
Vi kan forestille oss situasjonen på filmsettet som et arbeidssted også: Tagning en; teppemann inn fra venstre heisdør. Røyken uteblir. Ny tagning. Fotografen oppdager en feil i optikken. Ny tagning. Arbeideren arbeider. Spiller ut sine handlinger gang på gang, til regissøren blir fornøyd. Scenearbeideren blir bevisst det performative i sine bevegelser. Legger  kanskje litt mer vekt i skrittene. Trekker saktere i tauene. Handlinger for handlingens estetiske kvalitet denne gangen, ikke for at en større maskin skal rulle som planlagt etter et pinlig nøyaktig skjema. Maskinen blir et objekt i seg selv. Teatermaskinen lyssatt og iscenesatt. Rollene er byttet om. Et stort team må til for å fange opp arbeiderens bevegelser. De handlinger som før bare var nødvendige for at noe annet skulle bli synlig, har blitt hovedelement og fremholdes som et fenomen.
 
Lys, lyd og beskrivelsen av vekt
Støvskyer demonstrerer vekten av arbeidet i Opera. Det er lyset som gjør dette synlig. Lysesettingen i Opera har en tendens til å treffe linsen, være litt i veien, et uvant grep som filmfolk er utdannet til å unngå.
Når scenearbeiderne slenger teppet på scenegulvet, så er det den dumpe, tunge lyden som beskriver kraften som overføres. Filmens tittel skulle tilsi et massivt lydbilde, for det er slik vi kjenner opera, kostymer, dramatiske scener, men først og fremst lyd. I Furus Opera er lyden omtrent fraværende, men likevel signifikant. Det er de ”stille” lydene sammen med korte kommandoer og beskjeder scenearbeiderne i mellom som gir lydbilde til filmen.
Lysmesteren kjører følgespot fra Lysknekka. Kjenn på det ordet. Lysknekka. Alle arbeidsrom får sine egne betegnelser over tid. De flytter ikke nødvendigvis med til nye steder, men de kan også blir hengende ved en arbeidsoperasjon lenge etter at handling og begrep for lengst har skilt lag.
 
Idealiserte rutiner
Bourdieu kombinerte begrep som kulturell kapital og habitus. Han beskrev hvordan vår bakgrunn, oppvekst, utdanning og livsvilkår påvirker hvordan vi fremstår. Hans analyser brukes fremdeles til å forklare den sosiale status hos enkeltindivid og grupper i forholdet mellom deres kulturell kapital og tilgang på hard valuta. Analysene brukes også til å vise hvordan vår habitus kan ses i sammenheng med våre sosiale omgivelser og situasjoner. Vår habitus er et slags svar på disse vilkårene.
Men hva skjer når din kropp, din virkelighet, dine rutiner preget av gjentakelsene ved samlebåndet, kateteret, i arkivene eller ved dataskjermen skal tilpasses nye rutiner, nye krav til arbeidsinnsats? Et nytt sett rutiner skal innarbeides for å oppnå en rasjonalitet hva bruk av krefter angår når arbeidsplasser omorganiseres eller produksjonsrutinene legges om. Hva om din iboende, hardt opparbeidede kunnskap ikke lenger har noen funksjon? Hvis hendene dine, din måte å tenke på og løse problemer blir overflødig? Det ligger et stort alvor i det å hengi seg til et fag, et håndverk, og å lære seg dets nødvendige rutiner for å selv finne stolthet i utførelsen, i lauget, i resultatet. Du blir det du gjør i tillit til at denne kunnskapen vil være ettertraktet over tid. Kunnskapen gir en fremtid. Dette gjelder for lydmannen som skal klare å høre det som ingen andre gjør og legge til lyd til filmen som gjør at lyden blir mer virkelighetstro. Det gjelder fotografen som skal lære å kjenne vekten av det tunge kameraet på skulderen, bli ett med filmmaskinen i øyeblikket. Dette gjelder for håndverkeren som for kunstneren.
I Opera blir arbeidsrutinene idealisert. De blir isolert fra sin vanlige rytme, tatt ut av sin koreograferte sammenheng der det ene skal skje før det andre. Det er en slags nostalgisk utopi over det hele. Filmen kommenterer også dette utopiske aspektet på sin måte. I en av scenene viser kamera en spesiell utsmykking i en av scenegangene. Høyt oppe på veggen har en scenografimaler på et eller annet tidspunkt før andre verdenskrig malt en frise som presenterer sin tids store statsledere Tranmæl, Hitler, Trotskji og Lenin. Felles for alle er at de står på forskjellige talerstoler og skuer utover en mulig folkemengde. I alle år har disse store veggmaleriene vært en velkjent hemmelighet som har fått stå i fred, selv om fristelsen til å male over dem må ha vært til stede. I dag fremstår veggmaleriene som kuriøse vitner fra en tid der de store statslederne ble dyrket på annet vis enn i dagens samfunn, en tid hvor utopiene og en viss form for idealisme gradvis ble omformet til totalitære regimer.
 
Underteksten
Mye i film handler om å skape en følelse som stemmer, skape en virkelighetseffekt som er troverdig. Dette gjelder også for det som foregår på en scene. Like mye som for lysriggeren oppe på snorloftet som skal kjøre en følgespot etter en operasanger. Som tilskuer skal du ikke nødvendigvis merke at lyset flytter seg med sangeren. Fenomenologien  handler om å beskrive tingene slik de umiddelbart fremstår for den som beskriver, uten å trekke inn bakenforliggende årsaker og grunner. Tingene slik de er her nå, slik de virker på oss. Som en ramme rundt den fenomenologiske fremstillingen i Opera ligger en historisk og nåtidig, politisk ramme. Dette blir tydelig når man følger sporet av tekst i filmen. I den første scenen i Opera følger vi en kvinne opp trappene. Hun arbeider som teksmaskinoperatør og er på vei opp til et kontrollrom høyt oppe bak i salen, med utsikt ned til selve scenen. Hun slår på lyset, henger fra seg tøyet og setter seg ned ved datamaskinen som styrer de elektroniske teksttavlene i salen.  Under  forestillingen synkroniserer hun direkte til sangen de norske oversettelsen av italienske, tyske eller franske operaer som følger forestillingene som elektroniske undertekster. Tekstplakatene skal vise seg å være et annet bærende narrativ i Furus film som har programert inn korte tekster i disse elektroniske tavlene. Med jevne mellomrom stanser kameraet ved korte tekster som vises på de elektroniske tavlene. Setninger som ”God dramatisk kunst bidrar til
arbeidernes åndelige frigjøring” og” Den nye operaen signaliserer den
kvalitet vi står for som nasjon” får stå noen sekunder.
Tekstene refererer både til den politiske retorikken i forkant av byggingen av Folketeateret i mellomkrigstiden, men også til den argumentasjonen som ligger til grunn for den nye operaen i Bjørvika og er hentet fra bøker om Folketeateret og fra politiske dokumenter fra prosessen i forkant for Bjørvika.
 
Politikk og kunst
Grunnlaget for opprettelsen av Folketeateret i mellomkrigstiden var at kunsten skulle ut til folket. Kunsten og kulturen skulle foredle arbeiderklassesinnet og gi tilgang til kultur, som kunne synes utilgjengelig for arbeiderklassen i for eksempel Nasjonalteateret som var borgerskapets arena. Folketeateret har siden sin opprinnelse vært en myteomspunnet arena for kultur og makt som har blitt dokumentert og skrevet om i flere bøker. Folketeateret var fra begynnelsen tenkt som en blanding av kultur og kommers, med butikker i første etasje, og kultur i den ene fløyen. Teateret var riktig nok tiltenkt både eksperimentelle OG folkelige former for teaterkunst da scenen endelig stod ferdig i 1952, men ble etter seks år med teaterdrift overtatt av Den Norske Opera.
Gjennom Opera får vi et snitt av politisk og kunstnerisk argumentasjon for kunstens betydning fra to tidsperioder, men også samfunnets måte å speile seg selv og sine idealer i kunsten. Tilliten til de store statsideologiene og fremskrittet. Arbeideren som får sitt sinn påvirket og oppstrammet av kulturen i før og mellomkrigstiden på den ene siden. Den nye operaens betydning for vår forståelse av nasjonens nye identitet på den andre. En ny økonomisk situasjon for landet som også påvirker vårt nasjonale selvbilde trenger en ny identitet utad og nye kulturelle identifikasjoner innad. Slik er Furus film en påminnelse om nær fortid mens vi sakte trer over i det nye.
Med den nye operaen forandres arbeidshverdagen seg betraktelig for scenearbeiderne, som skal gå fra en mekanisk til en teknologisk styrt utstyrspark. I filmen Opera fremstilles performative og dramatiske kvaliteter i scenearbeidernes fremvisning av deres daglige rutiner. Dette kontrasteres med tekster fra den politiske retorikken rundt opprettelsen av både Folketeaterbygningen og den nye operaen i Bjørvika. Alvoret i filmen ligger i det monumentet som skapes over et arbeidsfellesskap. På scenen, men også utenfor. Filmen peker utover sin tilblivelse som oppdrag om å dokumentere en fraflytting fordi den får frem en generell refleksjon omkring arbeidsbetingelsene og det nødvendige fellesskapet i en arbeidssituasjon.